Tagged with " nostalgi"
13. okt , 2011 - Fortelling    4 kommentarer

Singleplata.

På skriveverkstedet får vi oppgaver av forskjellige slag. Første gangen fikk vi med en gjenstand hjem, og jeg fikk ei singleplate. Det resulterte i denne teksten:

Det var midt på sekstitallet. Vi kjøpte plater direkte fra England. Tandy’s Records var vår Edens Hage.
Første gangen blei en stor skuffelse. Når vi kjøpte i plateforetningen i Raufoss var vi vant til å få de små, svarte pent pakka inn i covere med bilde av artisten både på fram- og baksida. Fra England kom de i upersonlige, grå papirposer med høl i midten. Der avslørtes etiketten hvor det eneste vi så var navn på artist og låt, og med plata helt inntil nesa kunne vi se hvem som hadde skrevet den. Vi blei så skuffa, men visste råd.
Vi kjøpte plastposer, tynn kartong, tusj og New Musical Express. Så gikk vi i gang med kreativ virksomhet på høyt nivå. Vi kreerte vår egne covere. Med bilder fra New Musical og andre blader og vill omgang med tusj, tok vi design av platecovere til nye og ukjente høyder.
Dristige fargekombinasjoner, vågale streker og ikke minst surrealistisk forming av bokstaver som vi stabla i mulige og mest umulige mønstre, ga singleplatene fra England påkledning som overgikk til og med de stilistiske norske coverene. Kort sagt, våre plater skulle ikke vansmekte i grå papirpose.
Singleplata var veien inn til en musikalsk verden som irriterte de voksne, og jo mere irriterte de blei, jo mer bestemte blei vi på å utforske så det hørtes. Jo mere det skrangla, jo bedre.
Vi hadde ikke spesielt god råd, men far min fikk tak i en platespiller. Ved hjelp av en kamerat fikk han gjennomført noe avansert kirurgi med loddebolt inne i reiseradioen, slik at jeg kunne spille platene mine med den.
Etter operasjonen dingla det ei kontakt ut på baksida av radioen, og der kobla jeg til apparatet som omsatte rillene på de små runde vinylskivene til grom lyd i 45 omdreininger i minuttet.
De var også ei kilde til konflikt. Så lenge mor og far var hjemme var det uaktuellt med full guffe, men i tråd med det gryende ungdomssopprøret ute i verden og inne i en tenårings hode, prøvde jeg meg stadig vekk. Men bestemt dunking på lukket gutteromsdør ga beskjed om at her måtte det støyreduksjon til.
Men hver gang noen var aleine hjemme blei det liv og røre. Vi spilte luftgitar på bandykøller, og drømte om å bli Eric Clapton.
Så kom LPen, og vi måtte skru ned til 33 omdreininger i minuttet, kjøpe større plastposer og det gikk med mere tusj og papp. LP’er tok lengre tid å høre gjennom, men hadde innercover med tekster, og plutselig blei vi oppmerksomme på at her var det poesi og en døråpner inn i det engelske språk.
Litt rart å tenke på egentlig, vi slo ned farta, vi brukte lengre tid på å lytte men vi lærte mer.